This is an Open Access article distributed under the terms of the Creative Commons Attribution-Noncommercial 3.0 Unported License, permitting all non-commercial use, distribution, and reproduction in any medium, provided the original work is properly cited.
Høyest elsket
Hva skjuler fortiden? Hvorfor er vi som vi er? Disse spørsmålene spiller en sentral rolle i Hilde Hagerups ungdomsroman
Hilde Hagerup har produsert mye i mange ulike sjangre, og hun har mottatt mange priser. Nylig er hun også ansatt i undervisningsstilling ved Norsk barnebokinstitutt. Slik er hun på flere måter en toneangivende aktør i det barnelitterære feltet, særlig i Norge. Med sitt forfatterskap, men særlig med sin andre roman
De formmessige avvikene bidrar til at
Gjennom 1990-årene opplevde man ifølge Mette Trangbæk et brudd med forestillingen om at man ikke kan eksperimentere når man skriver for et ungt publikum. Visuell kultur som TV, film, internett, virtual reality, dataspill, som på ulike måter utfordrer og eksperimenterer med tradisjonelle fortellerformer, har dessuten bidratt til at en del skjønnlitteratur for barn og unge skrev seg inn i en postmoderne kultur (Trangbæk 49). Hagerup skriver paradoksalt nok tradisjonelt og eksperimentelt på en gang, og hun demonstrerer hvordan man kan bryte med vante fremstillingsformer i en litterær tekst som samtidig fremstår som en ordinær roman. Hvordan hun gjør dette, og hvilken virkning det har, er altså tema i det følgende.
Fortidens gåter utgjør en eksistensiell mangel i Elisa, som driver henne så vel som fortellingen fremover. Derfor drar Elisa til Bjerkebakk. Den identitetsbyggende prosessen hun gjennomgår, tilsvarer hva Anthony Giddens kaller – Kan du fortelle noe fra da jeg var liten, Cillia? – Hva vil du jeg skal si? – Hva som helst. Hadde jeg noe dyr, for eksempel? – Ja, det hadde du. – Hva slags? – Hvilke dyr liker du best? – Katter. – Der kan du se. Du hadde en kattunge. (Hagerup 33)
Cillia har fantasert frem snille og tilsynelatende ufarlige historier for å gi Elisa noen fortidige holdepunkter. Når Cillia dør, faller denne fantasiverdenen sammen. Når Elisa tenker tilbake, kommer det ”ikke noe, ingenting før togturen til Cillia. Ikke engang konturer av et bilde. Ikke engang svart. Bare tomt. Bare ingenting” (Hagerup 22). Fortielsen har gjort Elisa historieløs, og med Cillias bortgang, mister hun også sin ”falske” tilhørighet (jf. Straume 57). Bestemoren tok ikke barnet på alvor, hun gikk utenom, noe som resulterer i en krise for Elisa. For hvorfor husker hun ikke noe?
Det er en forbindelse mellom hva Elisa ikke kan huske og de marerittene hun stadig har. Av og til drømmer hun at hun blir forfulgt av menn med gevær. Ellers husker hun ikke hva hun drømmer, men våkner med en følelse av at noe er galt. Det bestemoren kalte ”blinde mareritt”, danner slik en parallell til den delen av fortiden som hun prøver å avdekke. Men hvorfor drømmer hun om menn som forfølger henne? Føler hun skyld for noe? Dette oppklaringsaspektet henspiller på krimsjangeren. Spørsmålene, gåtene, vekslingen mellom nåtid og fortid, drømmene, brevene og de små retrospektive glimtene etablerer dynamikk og intensitet som holder på leseren.
Cillias brev og ved å reise til huset Bjerkebakk makter Elisa etter hvert å skape sin selvidentitet ved hjelp av refleksiv strukturering av sine selvfortellinger. Bruddstykker faller på plass i en helhet der årsaksrelasjoner skaper sammenheng (jf. Svensen 216). Elisas handlekraft og tiltak kontrasterer slik morens destruktive depresjon, stagnasjon og resignasjon.
I likhet med fortiden på Bjerkebakk representerer faren et sort hull i Elisas liv. Tidlig i romanen blir det fortalt at Elisa har en fugl i pannen: ”Mens vindusspeilet ble tydelig mot mørket utenfor, ble Elisas store, tunge øyenbryn levende. En fugl. Elisa hadde en levende fugl i pannen. Det var det første hun husket fra da hun var liten. Og slaget. Morens hånd over ansiktet” (Hagerup 13). Faren til Elisa har også denne fuglen i pannen: ”Faren din hadde en fugl over øynene”, forteller det besjelede huset til Elisa (Hagerup 37). Men faren er forsvunnet. Når man bekymrer seg, møtes øyenbrynene og ligner en fugl som flyr. Men Elisas bekymringer flyr ikke. Fuglen i Elisas og farens panner signaliserer at de bærer på noe som er tungt å bære. Hva de bærer på, er romanens hovedgåte. Oppdagelsen av fuglen og slaget er det første Elisa husker fra fortiden. Moren slår henne fordi hun leker at et krus er en hatt – de er på toget, på vei til Cillia, på vei bort fra Bjerkebakk. Elisa er fem år. Den hendelsen som utgjør romanens hovedgåte, har nettopp funnet sted. Kanskje er det andre underliggende grunner til at moren slår, til at hun reagerer så sterkt på en enkel lek og slik forsterker Elisas skyldfølelse? Det forblir en gåte i romanen.
Det å ikke fortelle kan være en effektiv fortellemåte (jf. P.T. Andersen 32). Jo mindre som fortelles direkte i en litterær tekst, desto mer ladet blir dens undertekst. Litteraturforsker Wolfgang Iser opererer med en teori om litterære teksters tomrom (ty.
Ifølge Birkeland, Mjør og Risa blir tomrom dessuten skapt i forbindelse med språkets assosiasjonsrikdom, drømmesekvenser og ulike tidsplan (41).
Elisas sinnsstemning blir stadig utdypet ved hjelp av originale similer: “Elisa kastet seg ned i gresset og så opp, og fuglene la seg som et lokk mellom henne og himmelen. Som om de visste at hun kom til å koke bort hvis ikke noen passet på henne. Som om noen hadde bedt dem om å passe på” (Hagerup 26). De uvante similene vekker leseren og har en større effekt enn tilvante klisjeer, som når det står: ”Ordene hadde allerede hoppet ut av munnen hennes. Som rumpetroll. Som ferdigvokste padder” (Hagerup 116). Slik blir det samtidig skildret indirekte hva Elisa har sagt, eller hvordan hun har sagt det. Hvilke assosiasjoner språket vekker i leseren blir dermed viktig. Hagerup bruker også særegne metaforer som vekker assosiasjoner i leseren. Som Elisas ”jojo-hjerte” (se f.eks. 53). Jojo-hjerte-metaforen signaliserer hva Elisa føler og hvordan hun har det, uten at hennes sinnsstemning blir utbrodert eller skildret direkte. Virkningen av similene og metaforene avhenger slik i stor grad av den enkelte leser.
Romanen inneholder flere drømmesekvenser med mange tomrom. I det første marerittet som Elisas husker, blir ei lita jente beskrevet slik: ”Hun har hvitt pudder i ansiktet. Hvitt pudder og svart mascara på øyenvippene. Røde lepper. Hun ser på meg” (Hagerup 42). Her skildres bare fargene på ansiktet og ikke hvordan jenta ellers ser ut, det overlates til leserens fantasi. Innfyllingen av tomrom skjer som oftest automatisk, med mindre teksten er så vanskelig at man må streve for å forstå hva som beskrives. All den hvite sminken forvandler for øvrig jenta til et spøkelse, og slik vekker Elisas drøm assosiasjoner til det skyggelagte og tildekte (Straume 64). Masken av sminke, samt at dette utspiller seg i en drøm, understreker det gåtefulle og mystiske.
Vekslingen mellom ulike tidsplan skaper ellipser, og vekslingen mellom fortid og nåtid skaper brudd i den episke strukturen; leseren må selv organisere hendelsene kronologisk. Ellipsene og tidssprangene aktiviserer leseren, intensiverer lesningen og etablerer samtidig en mer kompleks tekst som gjenspeiler det kaoset av følelser og minner som jobber i og driver Elisa. For leseren er det tidvis særlig vanskelig å skille fantasi fra virkelighet. Slik er det kanskje også for Elisa?
En fortolkningsåpen fortellemåte er gjerne preget av mange intertekstuelle referanser ”der udvider tekstens univers og lader den pege udover sig selv. Især for den læser, der genkender referencerne, vil opplevelsen blive dobbelt” (Trangbæk 51). Intertekstualitet og allusjoner skaper tomrom i teksten som leseren kan finne mening i, avhengig av den enkeltes erfaringshorisont og lesererfaring (Birkeland m.fl. 41). De intertekstuelle innslagene gjør teksten kompleks idet de utvider teksten til å handle om mer enn seg selv ved å henspille på andre tekstunivers. I
Allusjonen til eventyrene ”Rødhette og ulven” og ”Hans og Grete” bidrar til romantekstens heterogene og fragmentariske stil: ”Skulle det aldri mer være en som kastet Elisa i været og ropte pass deg nå, pass deg nå, Prinsessen. Ellers kommer bestemoren din og spiser deg opp! Vet du ikke at små barnebarn er det beste bestemødre vet?” (Hagerup 24). Om man ikke avslører referansene, vil man likevel kunne følge teksten uten problemer. For den som kjenner eventyrene, vil imidlertid hentydningen prege og påvirke lesningen. Og referansen etablerer nye gåter blant gåtene, som kompliserer, utvider og supplerer, for hvorfor danner bestemoren en parallell til ulven og heksa?
Romanteksten alluderer også til reklame. Elisa mangler minner og låner derfor bilder blant annet fra en tidligere grønnsåpereklame fra TV: “Moren som skrubbet et tregulv med grønnsåpe før Elisa og en hund kom løpende inn. Moren som tok dem begge i armene og kysset dem, selv om de hadde dekket det nyvaskede tregulvet med søle” (Hagerup 22). For den som kjenner reklamen, innbyr skildringen til
Enhver lesning er unik. De ulike intertekstuelle referansene åpner følgelig for mange og ulike tolkninger avhengig av leserens kulturelle bakgrunn og erfaringshorisont.
De mange sprangene i tid og sted gjør Nåtid, på Bjerkebakk. Nær fortid, hjemme i byen; Elisa finner brevet. Nær fortid, i klasserommet. Nåtid. Nær fortid, hjemme i byen; glimt fra det siste halvåret fram til Elisa rømmer. Nåtid, på Bjerkebakk. Fortid, hjemme i byen. Nåtid, på Bjerkebakk. Fortid (ett år tilbake); foreldremøte på skolen. Nåtid, på Bjerkebakk.
I de første tre kapitlene veksles det hyppig mellom nåtid og fortid. Tilbakeblikkene kaster nytt lys over nåtiden, de har en informerende funksjon og bidrar til å utvide leserens forståelse av Elisa. Skiftene i tid og sted bryter opp den episke strukturen og kronologien. Pendlingen mellom flere tidsplan tilfører teksten kompleksitet og dybde idet leseren selv må skape en logisk sammenheng i fortellingen.
Når Elisa fra og med kapittel 4 begynner å huske, synker antallet sprang i tid og sted. Slik fremhever det komposisjonelle at Elisa er på rett spor. Nåtid får være nåtid, den innhentes ikke stadig av fortiden. På dette punktet i historien har hun dessuten sitt første klare mareritt. I kapittel 14 blir det kryssklippet mellom fortid og nåtid. På nåtidsplanet leter Martin og faren etter Elisa. De finner henne i fossen, men de klarer å redde henne. På fortidsplanet får vi høre om hva som skjedde da Elisa var fire år; lillesøsteren Frida druknet i fossen: “Det løper noen gjennom skogen og roper og leter. De leter etter en jente på fjorten år. […] Skogen er full av natta og folk som leter. De leter etter en jente på to år. […] Skogen er full av natta og noen som leter. De leter etter ei [sic] jente på fjorten år” (Hagerup 168–171). Kryssklippingsteknikken underbygger spenningen og gjør det mulig for leseren å følge Elisa samtidig som det blir avslørt hva som skjedde den 21. mai 1990.
Philip Nel fremhever ”narrative fragmentation” som et stilistisk virkemiddel i postmoderne litteratur (Nel 181). Men allerede i 1920-årene ble kryssklippingsteknikken utviklet av forfattere som James Joyce og Virginia Woolf, som kryssklippet mellom nåtidige tanker og assosiasjoner og fortidige minner. Kryssklipping fungerer som et modernistisk virkemiddel, som når Woolf fremstiller ”an ordinary mind on an ordinary day” i romanene
De filmatiske innslagene sanseliggjør lesningen. Det gjør også alle lydordene, som spiller på flere sanser, noe Trangbæk anser som en utvidelse av den tradisjonelle romanen (1999). Romanen inneholder eksempelvis rytmiske onomatopoetika som ”Ta-dunk, ta-dunk, ta-dunk” (Hagerup 51), ”Kvirrevitt, kvirrevitt, kvirre-vitt-vitt-vitt” (Hagerup 52), og ”Kraketi-krik. Kriketi-KRAAAAAAAAK” (Hagerup 83). Lydordinnslaget ”Zip-a-dee-doo-dah” er en sang fra filmen
De fragmentariske trekkene, de filmatiske innslagene og de mange lydordene bidrar til å styrke det (post)moderne aspektet ved romanen. ”Den postmoderne virkelighed, der skildres fragmentarisk og filmisk, fungerer delvist som en parallell til og delvist som en ironisering over vor postmoderne kultur”, skriver Trangbæk (55). Lest som en ironisering over vår postmoderne kultur, sier romanen noe overordnet om foreldre eller andre omsorgspersoner som skjuler sannheten for sine barn for å verne dem, noe som snarere fungerer traumatiserende for barnet. Romanen ironiserer dessuten over at moren glemmer det barnet hun har, i sorgen over det barnet hun har mistet.
For øvrig synes det vel så fruktbart å se det fragmentariske aspektet ved romanen som en parallell til, eller speiling av, Elisas fragmenterte opplevelse av fortiden. Det fragmentariske fremhever hvilket kaos hun bærer på. Hennes indre kaos blir også fremstilt språklig: Se, Frida, der løper Elisa. Se, der løper Elisa og leter etter deg. Er du ikke Frida likevel? Er du en annen Frida? Er du en Frida hun ennå ikke vet hvem er? Når får Elisa vite? Se, der springer hun. Ned trappa, ned trappa. Der smeller ytterdøra igjen etter henne, der er hun allerede på vei gjennom gresset; se hvordan hun springer […] Så redd er hun, så redd er hun for deg. Hvorfor kan du ikke bare komme frem? Hvorfor kan du ikke bare fortelle henne hvem du er? Hva er det du leker? Hvilken lek? (Hagerup 77)
Den repetitive stilen, kombinert med mange spørsmål, setningsemner og korte setninger jager leseren til å lese fortere. Slik blir noe av det indre og ytre maset som forvirrer og plager Elisa, overført på leseren. Dette understreker hvordan formen fremhever innholdet.
Leseren blir dermed utsatt for det kaos og mangfold av stemmer, meninger og historier som Elisa stadig må forholde seg til. De ulike stemmene tilhører blant andre bestemoren, moren, lærerinnen og barna på skolen. I tillegg møter vi stemmer som det er vanskelig å plassere: Elisa hadde lagt seg på Cillias seng og stirret i taket, og det var da hun hadde fått øye på kommoden. Det var da hun kom på å kikke i den. – Hva ser du etter, Elisa? – Ingenting. – Ser du etter en bursdagspresang? – Nei, det gjør jeg ikke. Nei, det gjorde hun virkelig ikke. (Hagerup 29)
Hvem henvender seg til Elisa? Kommoden? Eller er det moren som snakker til henne? Er det fortelleren som griper inn? Kanskje Elisa snakker med seg selv?
Og hvem snakker i det følgende utdraget? Er det huset? Er det fortelleren som bryter inn og konstruerer en mulig samtale mellom Elisa og huset? Hva ville Elisa spurt huset om dersom hun kunne spørre? Ville hun spurt om Frida? – Og hva med Frida? – Hva med henne? – Hvor er Frida? – Å, Elisa. – Hva er det? – Husker du ikke? – Jeg husker ikke. – Har du ikke lest brevet fra Cillia? – Jo. Det har jeg lest. – Men det står jo der alt sammen, Elisa. – Det er ikke nok. – Hva mener du? – Jeg mener at jeg skjønner ikke noe av det. Vær så snill og forklar. Vær så snill og forklar meg det hele. Men ingen svarer. Plankene sukker og gnir seg mot hverandre, men ingen svarer. Et hus kan ikke snakke heller. Det er bare vinden som blåser opp utenfor. (Hagerup 76–77)
Det snakkende og forlatte huset, gåtene, dystre familiehemmeligheter, avlukkede rom og kommunikasjon med det hinsidige kan regnes som gotiske trekk. Ifølge Straume er det gotiske dessuten til stede i romanen gjennom ulike uforklarlige og overnaturlige hendelser, og likhetene med den gotiske romanen, samt gåten og tragedien fra fortiden gjør – Hvor har du vært, hvor har du vært, alle disse årene, hvor har du vært hvert eneste år? Jeg har ventet på deg. Jeg har ventet på at du skulle komme. Ventet på at noen skulle komme tilbake, kjærtegne plankene, nappe i støvet, trekke så vidt i de gamle gardinene. Men ingen kommer, ingen kommer, hvem som helst, hvem som helst, hvorfor kommer det ingen, hvorfor kommer de aldri tilbake? (Hagerup 69)
Huset fremstår som et forlatt familiemedlem som har savnet, lengtet. Og man kan påstå at det som gjelder for huset, også gjelder for Elisa. Begge er ensomme, og begge lengter etter det familiale fellesskapet som en gang fantes på Bjerkebakk.
Mens Bache-Wiig ikke ser huset som et like gotisk innslag som Straume, regner han derimot fremstillingen av søsteren Frida som en dobbeltgjenger for Elisa, som mer ”ekte gotisk” idet grensene mellom dem stadig viskes ut i Elisas forestillingsverden (Bache-Wiig 171).
Morens, lærerinnens og bestemorens stemmer kommer frem i tilbakeblikkenes dialoger. Bestemorens stemme blir også gjengitt slik Elisa mener å huske den: ”
Klassekameratenes stemmer bryter inn med jevne mellomrom i teksten. Det de sier, eller har sagt, står i kursiv og gir inntrykk av å forgå i hodet til Elisa. Hun hører stemmene deres, noe som tydeliggjør hvordan Elisa ikke er ubemerket eller upåvirket av deres ord. Når Elisa utforsker annen etasje sammen med Martin, finner vi en veksling mellom minst to stemmer: De gikk opp. De gikk opp uten å si et ord. Martin først.
Det foregår her en veksling mellom fortellerens stemme og Elisas tanker, som står i kursiv. Vekslingen skaper intensitet, samtidig som Elisas gåtefulle tanker engasjerer leseren til å reflektere over hva dette kan bety. Er Elisa skyldig i noe, eller føler hun skyld? Alle gåtene og stemmene engasjerer leseren til å prøve å finne en løsning parallelt med Elisa.
De fire marerittene, alle brevene og utdraget fra avisen (Hagerup 130–131) styrker også tekstens polyfoni. Drømmene representerer fortellinger i fortellingen. De er førstepersonsfortellinger. Denne vekslingen mellom ulike fortellerstemmer (hvem som snakker) og synsvinkler (hvem som ser/sanser), fremhever det (post)moderne ved romanen.
Maria Nikolajeva regner polyfoni som et postmoderne trekk (”Tormud Haugen” 159). Polyfonien bryter med den episke fortellemåten, og styrker samtidig det fragmentariske i betydningen 'skiftende, hoppende’ ved
I
Mot slutten av romanen får Martin og Elisa endelig gåsa Rigmor til å fly. Dette fremhever gåsas symbolske betydning: Mens Elisa opplever en forløsning idet hun blir fri fra fortiden og skyldfølelsen for søsterens død, kan Rigmor endelig fly igjen. Symbolikken understrekes av at ”[f]uglen i Elisas panne. Den flyr også sin vei” (Hagerup 186). Sammen med Martin hjelper Elisa Rigmor, og dermed fortelles det indirekte at Elisas selvrefleksive prosjekt vil kunne hjelpe Elisas mamma, siden det tidligere i teksten er etablert en parallell mellom nettopp Rigmor og mammaen (se Hagerup 141). Og hun hjelper seg selv, særlig gjennom møtet med Martin.
I romanens siste avsnitt zoomes fortellingen ut – fuglene flyr inn i horisonten hvor alt er blått, stille og ”der sola alltid skinner” (Hagerup 187). Denne siste setningen antyder at fremtiden ser lys ut. Elisas prosjekt har lykkes, og hun er gjenforent med moren. Både Elisa og leseren har fått svar på de fleste gåtene, og slutten er slik sett optimistisk. Det forblir imidlertid åpent hvordan det vil gå videre med Elisa, og ifølge Nikolajeva er den åpne slutten ”det yttersta uttrycket for textens tomma ställe” (”Tormud Haugen” 165). For vil moren igjen bli Mamma? Hvorfor forsvant faren? Hvor er han? Vil hun finne ham? Dermed er slutten like åpen som avrundet. Men det åpne er positivt ladet.
Identitetssøken, tomrom, intertekstuelle forbindelser, sprang i tid og sted, polyfoni, sjangerblanding (brev, drømmer, avisutdrag), metafiktive fortellerkommentarer, en til dels åpen slutt og vekslingen mellom løgn og sannhet, som blir en variant av lek med fiksjon og virkelighet, gjør
Biografisk information: Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy ble Ph.d. med avhandlingen Verkets hviskelek. Teksthistorien til utvalgte norske skjønnlitterære verk utgitt gjennom 1900-tallet (2015) ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Hun var manusredaktør ved Henrik Ibsens skrifter fra 2004 til 2010 og har utgitt en rekke artikler om verk av forfatterne Bjørnson, Duun, Sandel, Hamsun, Egner, Ørstavik, Lindstrøm, Skomsvold og Aisato, samt boka Være hos hverandre ganske stille. Kronotoper og romlig fremstilling i Ørstaviks roman Kjærlighet (Novus 2014). Boka ”Eit dikt vert aldri ferdig”. Teksthistorien til Olav H. Hauges dikt utgis i 2015 (Vidarforlaget), og boka Norske bokhistorier. Fra Maurits Hansen til Gunvor Hofmo utgis i 2016 sammen med Ståle Dingstad (Dreyer Forlag). For tiden arbeider Bjørkøy med et prosjekt om alderdomslitteratur, tilknyttet forskergruppen Litteratur og affekt og prosjektet After Honor ved Universitetet i Oslo.
Da jeg underviste om
I den nyeste utgaven (tredje utgave) av
For den som vil fordype seg mer i den litterære modernismen, vil jeg særlig anbefale de faglitterære verkene
I ny utgave fra 1963 med tittelen
I nyere norsk barnelitteratur for øvrig er det en rekke forfattere som bryter med den anonyme fortellerstemmen. Jeg tenker spesielt på Gro Dahle, Harald Rosenløw Eeg, Synne Lea og Brynjulf Jung Tjønn.